10 måneder alt? (Kids love it)

10 måneder alt?

Det er litt rart å tenke på at det er litt mer enn 10 måneder siden jeg satte mine føtter på Amerikansk jord og fikk beskjeden om at de hadde mistet kofferten min. Det er 10 måneder siden ejg var så deprimert at jeg ikke så noe lys i tunnelen. Men det er også 10 måneder siden jeg begynte å skrive ett nytt kapittel i livet mitt. Et kapittel fyllt med glede, sorg, latter, tårer, savn, opplevelser og minner jeg aldri vil glemme. Jeg er glad for alle tårene jeg har felt for de viser at jeg har muligheten til å kjenne savn og at jeg elsker noen. Jeg er glaf for alle latterkulene jeg har hatt med vennene mine som har gitt meg vondt i magen, fordi det viser at jeg har funnet noen som bryr seg om meg her også, og som jeg bryr meg om! 
Olenka og Alex er helt klart de snilleste, gladeste, oppmunterene og egentlig de mest ubeskrivelige menneskene jeg har møtt her i Amerika! Jeg kjenner at det vires om en spiker i hjertet mitt når jeg tenker på at jeg må forlate de og muligens ikke se de igjen. Selvfølgelig har vi lagt planer om å treffes veldig snart, men hvor mange ganger har det ikke oppstått komplikasjoner sånn at man må avslyse det? Jeg håper virkelig ikke det skjer, for er det noen personer jeg håper på å få treffe igjen i nær framtid så er det de to! 
Selvfølgelig kommer jeg til å savne de alle de andre som har fått meg til å smile, le, gråte av glede, få tiden til å fly og bare fått meg til å føle meg velkommen, spesielt Rita, Supun, Curtis, Christopher, Andrew, Alle i AHS choir, Akiko og Li! De har alle en spesiell plass i hjertet mitt! Alle de har jeg opplevd noe med som jeg aldri vil eller kommer til å glemme! Takk for det! 
Å si farvell er ganske så vanskelig, og helt klart ikke noe jeg kommer til å bli vandt til. For jeg sier jo ikke bare farvell til venner og folk jeg nå ser på som familie, jeg sier farvell til flere opplevelser med de, minner jeg aldri får vite om skjedde og lattere som ikke blir delt. 

Jeg er tom for ord, og det skjer egentlig ikke ofte. Men i dag skjedde det. Ikke vet jeg om det er fordi jeg nettopp brukte 20 minutter i dusjen for å skrubbe av meg all negativitet og dermed så tok jeg med noen ord også, eller kanskje det er bare fordi noen ting kan man ikke beskrive uansett hvor mye man prøver. Det er nok, nok en ting jeg ikke får vite svaret på...

Dette er high lights fra året mitt i Amerika:































 


Jeg har tilbragt de døgnets 24 timer med gode venner! I går var det jo graduation og etter det et obligatorisk graduation party i den lokale bowlinghallen, før Olenka, Alex, Supun, Curtis, Andrew og jeg prøvde å avslutte kvelden med en gigantisk sleepover. La oss bare si at jeg sov i max 20 minutter hele natten, og jeg er helt fornøyd med det! Og i dag har jeg egentlig bare vært lenket fast til vakreste Olenka og skjønneste Alex, mitt yndlings kjærestepar som jeg kommer til å savne mer enn noen andre her!

Nå er alt nesten pakket og jeg har fått verdens 'beste' bursdagsgave på forskudd; jeg må betale overvekten på kofferten min...   Happy 18th birthday liksom. Jaja, det er fortsatt et halvt år igjen, så kanskje jeg får til å betale gjelden min før da! Men med tanke på hvor mange minner som ligger i den kofferten, så er det verdt det helt og holdent 100% 

Nå er dagen kommet for at jeg skal dra, og nå gjennstår bare det å si farvell.

Lots of love,
Oda Karoline <3 

Én kommentar

Sjur Vaage

13.jun.2011 kl.13:46

Du aner ikke hvor glad jeg er for at du og Hanna endelig kommer hjem! <3

Skriv en ny kommentar

bloglovin bloglovin


Kategorier

Arkiv

hits