Når man har så mye å si, men ingen å si det til (Kids love it)

Når man har så mye å si, men ingen å si det til

Mars begynte ikke bra, og jeg ser fortsatt ikke et hvitt flagg i horisonten. Jeg er svimmel, sliten, slapp og redd. Redd for å miste de kjæreste jeg har. I et øyeblikk forstår jeg hvor mye de betyr for meg, og jeg er så lykkelig, og i neste er jeg redd fordi jeg mener jeg kanskje var litt for intens når jeg forklarte hvor glad jeg er i de. 
Tankene mine er som den rykende varme teen jeg drikker, jeg forstår de i et sekund og så forsvinner de ut i universet og jeg får aldri forklaring på hvor de ble av.

For første gang på lenge klarer jeg ikke å sette ord på tankene mine. Dagen i dag har vært en følsesladd berg- og dalbane, med en god dose redsel. Jeg kan vel best beskrive den som den største berg- og dalbanene på Tusenfryd, du er redd, men samtidig kjenner du lykken bruse gjennom kroppen din, helt til du ser endeplassen og du forstår det er over og at nå venter minst 30 minutter med kø.

Jeg tror livet straffer meg for å ha vært for lykkelig og glad for tiden. Jeg kan jo ikke begynne å akseptere Amerika smått om smått, det er i hvert fall forbudt. Og som alltid når man bryter regler, er det straff når man blir oppdaget. Straffen min er en godt og hardt slag i trynet av realitetens hand. God fart tok den seg også. Som når du har en sprettert og tar strikket kjempelangt ut, og i det sekundet du slipper innser du at du har den vendt mot deg selv.
Jeg er ikke deprimert, men jeg kjenner at jeg mentaliteten min beveger seg i den rettningen. Hodet kjennes ut som om det er i et romskip, hvor trykket er kjempe sterkt, og jeg er redd det skal sprenges hvert øyeblikk.
I morgen skal jeg prøve å komme meg på Barnes and Nobles og bare flykte fra realiteten, sette meg ned og lese bøker, og skrive litt.

ÅÅÅH, jeg er så irritert. For første gang i mitt liv kan jeg ikke utrykke meg som jeg vil på bloggen, alt for mange av de jeg kjenner leser det og da skaper jeg bare trøbbel for meg selv. Jeg klarer det ikke mer, jeg sprekker snart. Jeg trenger noen å snakke med, jeg er så desperat. Jeg vil sette ord på redselen min. Hadde jeg hatt et nært forhold til familien min, kunne jeg kanskje snakket med de, men nei jeg klarer det ikke. Er ikke en gang vits i å spørre, Hanna. 
Og jeg vil ikke lasse mer på vennene mine, for akkurat i dette øyeblikket er jeg redd for at de bare skal snu og forlate meg.
Og jeg vet jo at de er opptatt med viktige ting, og at det er natt til de. Men deler av hjernen min klarer ikke å se det, den ser bare kalde rygger som vendes min vei. Jeg blir latt ut av sirkelen igjen.
Så la oss få det svart på hvitt: Amerika jeg hater deg.





Jeg kan ikke skrive noe mer. Jeg hater det, det er bare din feil Amerika.

"How do I live without the ones I love? 
Time still turns the pages of the book it's burned 
Place and time always on my mind 
I have so much to say but you're so far away 

Plans of what our futures hold 
Foolish lies of growing old 
It seems we're so invincible 
The truth is so cold 

A final song, a last request 
A perfect chapter laid to rest 
Now and then I try to find a place in my mind"

Lots of 'sett inn det du føler passer her', 
Oda Karoline 'sett inn det tegnet du føler passer her'

Én kommentar

synne

06.mar.2011 kl.12:26

Avenged sevenfold - So far away <3

Skriv en ny kommentar

hits