Memories last forever (Kids love it)

Memories last forever


Jeg er ikke helt død. Men Amerika gjør meg så forvirret. I den ene øyeblikket nyter jeg oppholdet litt mer enn vanlig, og rett etterpå hater jeg Amerika og sitter å gråter fordi jeg savner vennene mine. Det har vel en sammenheng med at jeg snakker med venner og de forteller meg at de savner meg og det gjør meg trist-glad. Og så hører jeg pluttselig en sang som kan minne meg om koseligeting vi har gjort sammen. Eller kanskje jeg ser på bilder. 
Akkurat i dag er det en blanding mellom samvittighet og minner. Samvittigheten spiser meg opp fordi Ingrid er ATTEN hele år og jeg er ikke der og feirer med henne. Minner fordi Life is a highway kom på ipoden min sånn helt pluttselig, eller ikke sånn helt pluttselig hørte på spillelisten til ei jente som heter Hanne. Og akkurat den sangen minner meg om når jeg og vakre Ingebjørg var hjemme alene hos meg. Vi skulle bake kanelsnurrer, men deigen tok så lang tid at vi spiste den rå og hadde kanelsnurr-deig krig på kjøkkenet mens vi hørte på Celine cd'en til tantebarnet til eksen til Hanna (Komplisert much?). Og mens vi hørte på den, var vi veldig hypre og sprang opp og ned fra kjøkkenet, ut på verandaen og ned i oppkjørselen vår, mens vi lo oss i hjel av randome ord på cden! (Har ingenting i mot verken Celine eller cd'en, jeg og Ingebjørg fant bare noen sanger og ord veldig komiske, for vi var rusa på lykke!). 
Så så vi film, og da mamma og pappa kom hjem og så huset ble de helt i sjokk og vi fikk litt kjeft. Hihi! De ba oss om å rydde, men det endte med at vi kolappset på sofaen og sov hele natten i stedet!
Det var en sånn perfekt kveld, og jeg må si jeg savner de stundene vi hadde sammen. Om det er sant at en latter forlenger livet, lever i hvert fall jeg og Ingebjørg til jorda går under! 


Etter det begynte jeg å tenke litt på alle de suksessfulle Hongsand turene til meg og Vidabestis! Det var heller ikke uten grunn, men grunnen er en overaskelse. (VIda, jeg håper du leser dette og blir nyskgjerrig). 
Men jo, minner. Jeg tror et av de kosligste minnene er grillturen vår. Den var så komisk og søt. Og like unik som oss! 
Men alt som har skjedd på Roan, alt vi har snakket om og alt som foraltid skal forbli på Hongsand, gjør meg trist. Egentlig gjør det meg glad, men det gjør meg trist at det er så lenge til nestegang...




2 kommentarer

Ingrid

10.feb.2011 kl.16:01

Jeg ser bare en løsning på feiringsproblemet. Vi får feire når du kommer hjem! Det skal vi gjøre uansett, masse. Og skape nye minner som vi kan le av :-D

Helle

10.feb.2011 kl.19:01

Ingenting om meg... :( House <3

Skriv en ny kommentar

hits