Hvorfor Amerika ikke er slik jeg tenkte og Gud ikke finnes (Kids love it)

Hvorfor Amerika ikke er slik jeg tenkte og Gud ikke finnes


Vell det er mange grunner for det, men jeg vil bare legge hovedgrunnene ned på bordet!

Da jeg gikk i 10. klasse var ikke livet mitt helt på topp, jeg var deprimert og jeg hørte daglig at folk snakket stykt om meg. Dette fikk meg til å drømme om å reise langt bort fra Norge, hvor folk var så utrolig kjipe. Det var da jeg begynte å bli seriøs med drømmen om Amerika.  
Men så begynte jeg på vgs. og på en ny skole med helt nye folk, hvor jeg kjente absolutt ingen! Jeg startet med blanke ark og ble kjent med noen fantastiske mennesker, som forandret livet mitt helt. 
Fra og med da begynte jeg å stille et lite spørsmåls tegn til USA, det lille spm. tegnet vokste seg større og større jo mer jeg bondet med de nye vennene mine, og traff nye folk.
I Desember 2009 ble jeg kjent med en gutt som åpnet øynene mine for Media og komunikasjon, og nye drømmer begynte å utvikle seg for meg, mens andre drømmer ble lagt på is. USA drømmen, var en av drømmene jeg la på is. Da bestemte jeg meg for at jeg ikke ville til USA, for uansett hvor mye jeg vendte og vridde på det, passet ikke Amerika inn i de nye drømmene mine.

Så fra da av begynte jeg å legge livet mitt om uten Amerika i tankene, den lille store bagatellen var det at pappa hadde virkelig fått sansen for Amerika-drømmen, og hadde søkt seg til Berkely, CA. for året 2010-2011. Dette passet jo ikke inn i mine drømmer, men jeg prøvde å begynne å legge de om igjen og være positiv til å reise hit. Jeg forsto jo at jeg ikke hadde mye valg om at pappa kom inn. 
Dagene gikk med på å late som om Amerika var super kult og at jeg gledet meg masse, og at jeg ønsket at pappa kom inn.
Nettene der i mot, gikk med på stille tårer og i perioder gikk jeg så langt at jeg ba til Gud om at pappa ikke skulle komme inn.
Av det lærte jeg to ting, En: Jeg er en god løgner, for jeg fikk alle til å tro at jeg så fram til Amerika, til og med meg selv til tider; 2: Gud fantes ikke, for bønnene mine ble aldri hørt.
En vakker dag, som ikke var så vakker, fikk pappa beskjed om at han hadde kommet inn. 
Verden raste sammen for meg innvendig, alle drømmene jeg hadde laget for 2010-2011 ble ødelagt, de små babyene mine som ikke engang hadde fått tid til å begynne å leve. Død før jeg fikk kjenne de.
Etter den dagen pappa fikk de "gode"nyhetene har jeg prøvd så godt å lagt om hjernen min på å dra hit. Men jeg har møtt så mange hindringer på veien, som ikke lot meg gjøre det. Sommeren 2010 er et eks., det var den beste sommeren jeg hadde hatt på lang tid. Jeg lærte så mye av den sommeren, og igjen ble noen nye baby drømmer laget. Og senere ble de igjen drept før de hadde fått kjent dagslys...

Amerika i seg selv er et helt annet kapittel. Her har jeg møtt flere hull enn den skjøre kroppen min kunne klare. Jeg har flere åpne sår enn jeg har arr, og det er ikke slik en 17 år gammel jente skal kjenne verden. 
Et av sårene som har begynt å blitt ett arr er venneproblemet.
I over 3 måneder gikk jeg uten en eneste venn. Jeg ble kjent med ei jente som jeg spiste lunch med, men jeg kan ikke kalle henne en venn fordi vi møttes aldri på fritiden, og snakket aldri om noe annet enn overflaten.
Så møtte jeg Olenka og vennegjengen hennes, og livet ble litt lettere, men det ble helt klart ikke like fint som det jeg hadde i Norge.
Det å ikke ha noen nære venner å støtte seg på og snakke med i vanskelige tider, tar virkelig på. Det er den tyngste belastningen til kroppen min, og en av grunnene til at jeg ofte sovner med våte kinn. 


En annen belastning er sjokket over hvor kalde meneskene her var. Jeg hørte så mye skryt av de fra rådgiveren min. Hun ga meg skikkelige forventninger, men første skoledag var, med hånden på hjertet, den værste dagen i hele mitt liv. Jeg har aldri følt meg så ensom, forlatt, misforstått, deprimert og forferdelig trist før. Tanken på den dagen får tårer til å snike seg fram i øynene mine. Så jeg skal unngå å snakke om det. 

Men ja, de er kalde her. Av de 6 fagene jeg har på skolen, er det bare i 2 fag jeg føler meg inkludert i, matte og kor. 
I de andre fagene sitter jeg helt alene. Det er skjeldent att noen spørr om jeg vil være med på gruppe med de. Jeg har fått en ny regel, om å ikke snu meg i timene. Det er helt forferdelig å snu seg og se at du er den eneste som jobber alene. Er jeg så ille? Det er jo ikke akkurat slik at jeg ikke forstår alt som blir sagt i klassen, så jeg får jo alltid til å henge med på hva vi enn holder på med. Jeg har til og med blitt en killer på å skrive stikkord, så ting går fortere med meg! Hvorfor er et evig stilt spørsmål til meg. 


Etter det å ha møtt på så mange nedturer, stilte jeg hjernen min inn på hjemlengsel modus, og når jeg er innstilt på noe, har jeg vansker med å stille meg tilbake. Jeg gikk jo rundt å tenkte at dette ikke kunne forbedre seg, men det gjorde det jo når jeg ble kjent med noen. Ikke nok til å gjøre om hjernen min, men litt.
Det at hjernen min er stilt inn på Norge modus, gjør meg fortere sliten og jeg klarer ikke å gjøre så mye på en dag som jeg pleier. Etter skolen er jeg helt ferdig f.eks., når jeg kommer hjem er øynene mine tunge og hjernen er sliten. Jeg legger meg klokken 9 om kvelden, og da er jeg gjerne så trett at jeg så vidt klarer å holde opp øynene. For i hjernen min er da klokken 6 om morgen. Det er jo selvfølgelig et problem, for det er jo ofte om kvelden familien er samlet til å spille kort eller se noe morsomt på tv, noe jeg så og si alltid går glipp av. Og det igjen gjør hverdagene mine til en hverdag som nesten bare består av skole, soving og litt pc. Ingenting kosligt eller morsomt, som film, tv, kortspill etc. Og en slik hverdag er virkelig ikke å annbefale.

Dette er da bare overflaten om hvorfor Amerika er som om jeg har sprunget på en glassdør. Jeg ante fred og ingen fare, og pluttselig *BAM* der var det noe. 
Det er jo mye mer til det, men visse ting skal ikke legges ut på nettet!



Jeg vet at innlegget her var utrolig langt og helt sikkert tungt å lese, men jeg måtte bare få det ut.

4 kommentarer

Ingrid

17.jan.2011 kl.09:25

Syns det e kjempeleit at du føler det sånn :( Blir liksom litt vanskelig å gjøre noe for å gjøre det bedre også, med tanke på at det er en del km imellom oss. Men jeg er kjempeglad i deg, og gleder meg til jeg får deg tilbake til Norge. Katn miiiin <3

June

17.jan.2011 kl.12:26

ODAAA, det er sinnsykt trist at du føler det sånn! Kjenner meg så utrolig igjen i det du skriver - foruten at for meg er USA fortsatt drømmen, a playground (åhej ordspill). Håper alt ordner seg for deg, ingen skal føle det slik som du gjør nå, og du har så rett - ingen syttenåring skal være nødt til å gå gjennom det du har. Den verste perioden for min del tror jeg må ha vært på barneskolen, følte meg helt alene i den tiden.

Aner ikke hvordan det var, men du skjønner en dag i femte eller sjette klasse møtte jeg ei jente på husken på lekeplassen i skolegården. Denne jenta var utrolig lett å snakke med, å jeg besøkte hun senere samme dag (tror jeg, mulig det var neste). Denne jenta hadde et rosa strutseskjørt, og hadde flere Bratz- dukker enn de fleste. Denne jenta hjalp meg med å lage en ny e-post, og etterpå gikk vi ut å solgte .. Øh, det var noe fra skolen i alle fall. Denne jenta fikk meg til å smile en hel dag. Hei, Oda.

Tone

17.jan.2011 kl.16:15

Huff, nei livet er slettes ikke rettferdig :( Jeg føler virkelig med deg, Oda! Jeg kan godt forstå hvordan du har det, og jeg håper at ting vil ordne seg for deg! Måtte bare resten av tiden din i USA bli bedre, eller i det minste gå fort, fort, fort slik at du kan komme deg hjemmover til Norge igjen :) Jeg ønsker deg videre lykke til i månedene fremover!

Mors rebell herjer i USA!

19.jan.2011 kl.01:07

Tone: Det er sant! Takk for hjelpende ord Tone! De betyr mye! Om jeg lukker øynene og prøver å leve litt er det vel over fortere enn jeg tenker her og nå! Det er jo alltid slik at på mandag tenker man at uken går så tregt, men når det pluttselig er fredag og man ser tilbake, ser man hvor fort det egentlig gikk!

Tusentakk :- )

Skriv en ny kommentar

bloglovin bloglovin


Kategorier

Arkiv

hits