Hvorfor Amerika ikke er slik jeg tenkte og Gud ikke finnes (Kids love it)

Hvorfor Amerika ikke er slik jeg tenkte og Gud ikke finnes


Vell det er mange grunner for det, men jeg vil bare legge hovedgrunnene ned p bordet!

Da jeg gikk i 10. klasse var ikke livet mitt helt p topp, jeg var deprimert og jeg hrte daglig at folk snakket stykt om meg. Dette fikk meg til drmme om reise langt bort fra Norge, hvor folk var s utrolig kjipe. Det var da jeg begynte bli seris med drmmen om Amerika.
Men s begynte jeg p vgs. og p en ny skole med helt nye folk, hvor jeg kjente absolutt ingen! Jeg startet med blanke ark og ble kjent med noen fantastiske mennesker, som forandret livet mitt helt.
Fra og med da begynte jeg stille et lite sprsmls tegn til USA, det lille spm. tegnet vokste seg strre og strre jo mer jeg bondet med de nye vennene mine, og traff nye folk.
I Desember 2009 ble jeg kjent med en gutt som pnet ynene mine for Media og komunikasjon, og nye drmmer begynte utvikle seg for meg, mens andre drmmer ble lagt p is.USA drmmen, var en av drmmene jeg la p is. Da bestemte jeg meg for at jeg ikke ville til USA, for uansett hvor mye jeg vendte og vridde p det, passet ikke Amerika inn i de nye drmmene mine.

S fra da av begynte jeg legge livet mitt om uten Amerika i tankene, den lille store bagatellen var det at pappa hadde virkelig ftt sansen for Amerika-drmmen, og hadde skt seg til Berkely, CA. for ret 2010-2011. Dette passet jo ikke inn i mine drmmer, men jeg prvde begynne legge de om igjen og vre positiv til reise hit. Jeg forsto jo at jeg ikke hadde mye valg om at pappa kom inn.
Dagene gikk med p late som om Amerika var super kult og at jeg gledet meg masse, og at jeg nsket at pappa kom inn.
Nettene der i mot, gikk med p stille trer og i perioder gikk jeg s langt at jeg ba til Gud om at pappa ikke skulle komme inn.
Av det lrte jeg to ting, En: Jeg er en god lgner, for jeg fikk alle til tro at jeg s fram til Amerika, til og med meg selv til tider; 2: Gud fantes ikke, for bnnene mine ble aldri hrt.
En vakker dag, som ikke var s vakker, fikk pappa beskjed om at han hadde kommet inn.
Verden raste sammen for meg innvendig, alle drmmene jeg hadde laget for 2010-2011 ble delagt, de sm babyene mine som ikke engang hadde ftt tid til begynne leve. Dd fr jeg fikk kjenne de.
Etter den dagen pappa fikk de "gode"nyhetene har jeg prvd s godt lagt om hjernen min p dra hit. Men jeg har mtt s mange hindringer p veien, som ikke lot meg gjre det. Sommeren 2010 er et eks., det var den beste sommeren jeg hadde hatt p lang tid. Jeg lrte s mye av den sommeren, og igjen ble noen nye baby drmmer laget. Og senere ble de igjen drept fr de hadde ftt kjent dagslys...

Amerika i seg selv er et helt annet kapittel. Her har jeg mtt flere hull enn den skjre kroppen min kunne klare. Jeg har flere pne sr enn jeg har arr, og det er ikke slik en 17 r gammel jente skal kjenne verden.
Et av srene som har begynt blitt ett arr er venneproblemet.
I over 3 mneder gikk jeg uten en eneste venn. Jeg ble kjent med ei jente som jeg spiste lunch med, men jeg kan ikke kalle henne en venn fordi vi mttes aldri p fritiden, og snakket aldri om noe annet enn overflaten.
S mtte jeg Olenka og vennegjengen hennes, og livet ble litt lettere, men det ble helt klart ikke like fint som det jeg hadde i Norge.
Det ikke ha noen nre venner sttte seg p og snakke med i vanskelige tider, tar virkelig p. Det er den tyngste belastningen til kroppen min, og en av grunnene til at jeg ofte sovner med vte kinn.


En annen belastning er sjokket over hvor kalde meneskene her var. Jeg hrte s mye skryt av de fra rdgiveren min. Hun ga meg skikkelige forventninger, men frste skoledag var, med hnden p hjertet, den vrste dagen i hele mitt liv. Jeg har aldri flt meg s ensom, forlatt, misforsttt, deprimert og forferdelig trist fr. Tanken p den dagen fr trer til snike seg fram i ynene mine. S jeg skal unng snakke om det.

Men ja, de er kalde her. Av de 6 fagene jeg har p skolen, er det bare i 2 fag jeg fler meg inkludert i, matte og kor.
I de andre fagene sitter jeg helt alene. Det er skjeldent att noen sprr om jeg vil vre med p gruppe med de. Jeg har ftt en ny regel, om ikke snu meg i timene. Det er helt forferdelig snu seg og se at du er den eneste som jobber alene. Er jeg s ille? Det er jo ikke akkurat slik at jeg ikke forstr alt som blir sagt i klassen, s jeg fr jo alltid til henge med p hva vi enn holder p med. Jeg har til og med blitt en killer p skrive stikkord, s ting gr fortere med meg! Hvorfor er et evig stilt sprsml til meg.


Etter det ha mtt p s mange nedturer, stilte jeg hjernen min inn p hjemlengsel modus, og nr jeg er innstilt p noe, har jeg vansker med stille meg tilbake. Jeg gikk jo rundt tenkte at dette ikke kunne forbedre seg, men det gjorde det jo nr jeg ble kjent med noen. Ikke nok til gjre om hjernen min, men litt.
Det at hjernen min er stilt inn p Norge modus, gjr meg fortere sliten og jeg klarer ikke gjre s mye p en dag som jeg pleier. Etter skolen er jeg helt ferdig f.eks., nr jeg kommer hjem er ynene mine tunge og hjernen er sliten. Jeg legger meg klokken 9 om kvelden, og da er jeg gjerne s trett at jeg s vidt klarer holde opp ynene. For i hjernen min er da klokken 6 om morgen. Det er jo selvflgelig et problem, for det er jo ofte om kvelden familien er samlet til spille kort eller se noe morsomt p tv, noe jeg s og si alltid gr glipp av. Og det igjen gjr hverdagene mine til en hverdag som nesten bare bestr av skole, soving og litt pc. Ingenting kosligt eller morsomt, som film, tv, kortspill etc. Og en slik hverdag er virkelig ikke annbefale.

Dette er da bare overflaten om hvorfor Amerika er som om jeg har sprunget p en glassdr. Jeg ante fred og ingen fare, og pluttselig *BAM* der var det noe.
Det er jo mye mer til det, men visse ting skal ikke legges ut p nettet!



Jeg vet at innlegget her var utrolig langt og helt sikkert tungt lese, men jeg mtte bare f det ut.

4 kommentarer

Ingrid

17.jan.2011 kl.09:25

Syns det e kjempeleit at du fler det snn :( Blir liksom litt vanskelig gjre noe for gjre det bedre ogs, med tanke p at det er en del km imellom oss. Men jeg er kjempeglad i deg, og gleder meg til jeg fr deg tilbake til Norge. Katn miiiin <3

June

17.jan.2011 kl.12:26

ODAAA, det er sinnsykt trist at du fler det snn! Kjenner meg s utrolig igjen i det du skriver - foruten at for meg er USA fortsatt drmmen, a playground (hej ordspill). Hper alt ordner seg for deg, ingen skal fle det slik som du gjr n, og du har s rett - ingen syttenring skal vre ndt til g gjennom det du har. Den verste perioden for min del tror jeg m ha vrt p barneskolen, flte meg helt alene i den tiden.

Aner ikke hvordan det var, men du skjnner en dag i femte eller sjette klasse mtte jeg ei jente p husken p lekeplassen i skolegrden. Denne jenta var utrolig lett snakke med, jeg beskte hun senere samme dag (tror jeg, mulig det var neste). Denne jenta hadde et rosa strutseskjrt, og hadde flere Bratz- dukker enn de fleste. Denne jenta hjalp meg med lage en ny e-post, og etterp gikk vi ut solgte .. h, det var noe fra skolen i alle fall. Denne jenta fikk meg til smile en hel dag. Hei, Oda.

Tone

17.jan.2011 kl.16:15

Huff, nei livet er slettes ikke rettferdig :( Jeg fler virkelig med deg, Oda! Jeg kan godt forst hvordan du har det, og jeg hper at ting vil ordne seg for deg! Mtte bare resten av tiden din i USA bli bedre, eller i det minste g fort, fort, fort slik at du kan komme deg hjemmover til Norge igjen :) Jeg nsker deg videre lykke til i mnedene fremover!

Mors rebell herjer i USA!

19.jan.2011 kl.01:07

Tone: Det er sant! Takk for hjelpende ord Tone! De betyr mye! Om jeg lukker ynene og prver leve litt er det vel over fortere enn jeg tenker her og n! Det er jo alltid slik at p mandag tenker man at uken gr s tregt, men nr det pluttselig er fredag og man ser tilbake, ser man hvor fort det egentlig gikk!

Tusentakk :- )

Skriv en ny kommentar

hits