Blogg virus (Kids love it)

Blogg virus

Jeg er ikke på en god plass akkurat nå, jeg misstrives i min egen kropp, klarer ikke å se meg selv i speilet eller spise. Jeg skriver ikke dette for å høre 'Men du er ikke tykk Oda'. Dere kan spare dere for det til og med. Jeg prøver bare å være ærlig. 

Det kan være høytiden, jeg savner vennene mine så mye at hele kroppen verker, slev om det kan være av gårsdagens jogge/gåtur.
Men uansett så har vennene mine etterlatt et stort hull i kroppen min som blir større og større. Jeg har prøvd å lure meg selv til å tenke at Amerika er ganske greit, jeg sa det jo til Katrine for 5 minutter siden til og med. Men sannheten er at jeg hater det. Dagene går sakte forbi, men når jeg ser tilbake på uken kan jeg ikke tro at den allerede er omme. 4 måneder gikk så fort, men hva er da oddsen for at de går fort dette halv året? 
Jeg er redd, det kan jeg innrømme. Redd for at vennene mine er vokst fra meg. Redd for at alt er forandret. Redd for at bestemor skal glemme forholdet vårt. Redd for å være mer alene. Jeg tror ikke jeg har følt meg så alene som jeg gjør nå. I dagslys smiler jeg og ler, men med en gang mørket senker seg forsvinner gnisten som lyste i øynene mine. 

Kanskje hadde ikke Amerika vært så trist og grått om jeg hadde dratt hit av egen fri vilje, og kanskje om jeg hadde tatt med meg hjertet mitt hit, ville jeg klart å sett skjønnheten i verden. Men nei, jeg sitter her og alt jeg ser er grått. 
Kanskje om jeg hadde spist mer enn 1 eple og 4 mandariner så hadde jeg ikke følt meg så slapp og trist, men jeg får aldri svar på det.
Det eneste jeg har svar på er at neste halv år er det værste jeg kommer til å oppleve. Det er snakk om to runder med eksamen hver dag i en hel uke. Det er snakk om å miste 3 viktige bursdager. Miste 6 måneder med viktige øyeblikk. 6 måneder jeg aldri får tilbake. Klemmer jeg aldri får på dårlige dager. Latter jeg aldri får høre på dager hvor jeg trenger det mest. 
Jeg ga opp mye da jeg flyttet hit, og jeg kommer aldri til å få det igjen. Ingenting vil bli som før, selv om jeg får løfter nå og da om at det vil bli det.
Kanskje folk tenker at jeg snur det blinde øyet til når jeg er her i Amerika. Men øynene mine ser like godt nå som før. Ser at samtaler med vennene blir ferre og ferre. Brevene kommer skjeldnere. Sakte som sikkert sklir vi litt fra hverandre.  Og en liten glippe kan repareres, men hva om glippen blir for stor? 

Allerede nå sliter jeg med å holde sammen sprekken. Jeg sendte ut brev til 5 forskjellige folk i høst, og bare en person har svart meg. Jeg holder det ikke i mot vennene mine, men jeg ser at de er opptatt med viktige ting mens jeg enda løper til postkassen for å se om noen tenker på meg. 

Jeg avslutter innlegget her, før jeg sier alt som hviler på skulderene mine. Jeg tror jeg har fått blogg viruset, for 3 av bloggene jeg leser har også litt for mye å bære på for tiden.

Lots of love,
Oda Karoline <3

Bilder: Privat og Weheartit



3 kommentarer

frkwaage

14.des.2010 kl.23:01

du har vel ikke tilfeldigsvis lust til og lage et design til meg ? :) det hadde vært supert ! digger både bloggen og designet til dge og søsteren din

Cathrine

16.des.2010 kl.15:39

De kommer ikke til og forlate deg! Selv om det føles sånn er jeg sikker på at alt vil gå bra!
Er du og Hanna søstre?(Visste ikke det)

Skriv en ny kommentar

hits