Alle tar noe for gitt (Kids love it)

Alle tar noe for gitt

Alle som leser denne bloggen, eller kjenner meg vet at jeg hater det faktumet at jeg har flyttet. Men på en måte har flyttingen gjort meg én god ting. (Bare én!) Og det er at den fikk meg til å innse at man ikke skal ta vennene sine for gitt.

Da jeg bodde i Norge, fant jeg ofte på unnskyldninger for å ikke være igjen i byen etter skoletid, eller unnskyldninger og unnskyldninger, om jeg var igjen i Trondheim uten å kunne ligge over til noen etterpå, ble jeg så sliten at jeg måtte ta meg en sykedag for å samle kreftene mine. 
Men likevel, jeg fikk ikke vært med vennene mine så my som jeg burde vært. For i mitt hode tenkte jeg at det ikke hadde noe å si om jeg skipet denne byturen også, for vi hadde da så lang tid sammen. Men nå som jeg har flyttet, kjenner jeg hvor mye jeg angrer. Vi fikk ikke nok tid sammen, og når jeg kommer hjem igjen blir kanskje ting rart. Dere har vokst sammen et år, og jeg har vært borte og vokst i mitt eget tempo. 
Når jeg er på skype med de, og de er sammen uten meg. Kjenner jeg hvor vondt jeg får inni meg, hvor mye jeg savner de. Og hvor mye jeg misunner de for å kunne være sammen.

 











Og det er ikke bare Beste jentene fra Ringve jeg ikke fikk nok tid med, men også Lina og Vida. Lina bor jo så langt fra meg og jeg fikk jo aldri tid til å besøke henne. Hun er jo den som har holdt ut med meg lengst, hun er jo den jeg sjefet rundt, men som likevel likte meg. Deg heller fikk jeg ikke nok tid til, når jeg kommer hjem skal jeg komme å besøke deg minst en gang i måneden, hvor enn du bor da! 

Og Vida da, jenta jeg bor 2 minutter unna, men likevel ikke presterer å møte hver dag. Det er for ille. Jeg burde egentlig ha møtt deg minst en dag, for jeg kan jo alltid snakke ut om alt med deg. Jeg blir alltid 10 kg lettere etter å ha snakket med deg.

Jeg respekterer fortsatt at Vida ikke vil ha bilder av seg på nettet. Men jeg elsker deg fordi <3

Jeg tok tiden for gitt, og nå angrer jeg. For som straff må jeg leve i 8 måneder uten nærheten deres. 8 lange, tunge og ensomme måneder. Og før noen prøver å si at jeg kan til ensomheten i Amerika selv, må jeg bare få si at jeg har prøver å snakke med folk hver dag, men ingen vil ofre meg en setning som svar. Jeg får som regel rare blikk eller et ord tilbake som svar. 
Men nå skal ikke dette innlegget handle om meg, det skal handle om  de fantastiske menneskene jeg får lov til å kalle mine beste venner. De som stiller opp i mørke og lyse tider, de som kjemper med meg og som jeg kjemper for. 

Jeg elsker dere, selv om jeg ikke sier det nok!

Og til alle der ute, ikke ta tiden for gitt for før dere vet ordet av det skjer noe. Enten flytter du langt bort, eller kanskje noen dør, eller kanskje du bare krangler skikkelig med noen som står deg nær. Lev sammen som om denne dagen var den siste dere hadde.

 

Lots of love,
Oda Karoline <3

 

4 kommentarer

Ingrid

18.okt.2010 kl.16:21

Vi vokser ikke fra deg Oda, det skjer ikke, du kommer jo tilbake, og da skal vi fortsette der vi slapp! Wuhu!

Katrine

18.okt.2010 kl.17:09

ENIG MED INGRID! Og jeg savner deg også! Jeg er glad i deg <3

Mors rebell herjer i USA!

19.okt.2010 kl.06:48

Ingrid: Nå ble jeg glad, men jeg er jo fortsatt litt redd da vet du... Dumme meg! <3

Mors rebell herjer i USA!

19.okt.2010 kl.06:48

Katrine: Aw, jeg savner deg også! Glad i deg <3

Skriv en ny kommentar

bloglovin bloglovin


Kategorier

Arkiv

hits