Alle tar noe for gitt (Kids love it)

Alle tar noe for gitt

Alle som leser denne bloggen, eller kjenner meg vet at jeg hater det faktumet at jeg har flyttet. Men p en mte har flyttingen gjort meg n god ting. (Bare n!) Og det er at den fikk meg til innse at man ikke skal ta vennene sine for gitt.

Da jeg bodde i Norge, fant jeg ofte p unnskyldninger for ikke vre igjen i byen etter skoletid, eller unnskyldninger og unnskyldninger, om jeg var igjen i Trondheim uten kunne ligge over til noen etterp, ble jeg s sliten at jeg mtte ta meg en sykedag for samle kreftene mine. 
Men likevel, jeg fikk ikke vrt med vennene mine s my som jeg burde vrt. For i mitt hode tenkte jeg at det ikke hadde noe si om jeg skipet denne byturen ogs, for vi hadde da s lang tid sammen. Men n som jeg har flyttet, kjenner jeg hvor mye jeg angrer. Vi fikk ikke nok tid sammen, og nr jeg kommer hjem igjen blir kanskje ting rart. Dere har vokst sammen et r, og jeg har vrt borte og vokst i mitt eget tempo.
Nr jeg er p skype med de, og de er sammen uten meg. Kjenner jeg hvor vondt jeg fr inni meg, hvor mye jeg savner de. Og hvor mye jeg misunner de for kunne vre sammen.











Og det er ikke bare Beste jentene fra Ringve jeg ikke fikk nok tid med, men ogs Lina og Vida. Lina bor jo s langt fra meg og jeg fikk jo aldri tid til beske henne. Hun er jo den som har holdt ut med meg lengst, hun er jo den jeg sjefet rundt, men som likevel likte meg. Deg heller fikk jeg ikke nok tid til, nr jeg kommer hjem skal jeg komme beske deg minst en gang i mneden, hvor enn du bor da!

Og Vida da, jenta jeg bor 2 minutter unna, men likevel ikke presterer mte hver dag. Det er for ille. Jeg burde egentlig ha mtt deg minst en dag, for jeg kan jo alltid snakke ut om alt med deg. Jeg blir alltid 10 kg lettere etter ha snakket med deg.

Jeg respekterer fortsatt at Vida ikke vil ha bilder av seg p nettet. Men jeg elsker deg fordi <3

Jeg tok tiden for gitt, og n angrer jeg. For som straff m jeg leve i 8 mneder uten nrheten deres. 8 lange, tunge og ensomme mneder. Og fr noen prver si at jeg kan til ensomheten i Amerika selv, m jeg bare f si at jeg har prver snakke med folk hver dag, men ingen vil ofre meg en setning som svar. Jeg fr som regel rare blikk eller et ord tilbake som svar.
Men n skal ikke dette innlegget handle om meg, det skal handle om de fantastiske menneskene jeg fr lov til kalle mine beste venner. De som stiller opp i mrke og lyse tider, de som kjemper med meg og som jeg kjemper for.

Jeg elsker dere, selv om jeg ikke sier det nok!

Og til alle der ute, ikke ta tiden for gitt for fr dere vet ordet av det skjer noe. Enten flytter du langt bort, eller kanskje noen dr, eller kanskje du bare krangler skikkelig med noen som str deg nr. Lev sammen som om denne dagen var den siste dere hadde.

Lots of love,
Oda Karoline <3

4 kommentarer

Ingrid

18.okt.2010 kl.16:21

Vi vokser ikke fra deg Oda, det skjer ikke, du kommer jo tilbake, og da skal vi fortsette der vi slapp! Wuhu!

Katrine

18.okt.2010 kl.17:09

ENIG MED INGRID! Og jeg savner deg ogs! Jeg er glad i deg <3

Mors rebell herjer i USA!

19.okt.2010 kl.06:48

Ingrid: N ble jeg glad, men jeg er jo fortsatt litt redd da vet du... Dumme meg! <3

Mors rebell herjer i USA!

19.okt.2010 kl.06:48

Katrine: Aw, jeg savner deg ogs! Glad i deg <3

Skriv en ny kommentar

hits